Media 3w

De tidligere så eksotiske kallesignalene fra hustakene rundt Lille Lungegårdsvann har blitt naturlige innslag i det Bergenske bybildet. Politikken har vandret rett inn på Festspillenes Høytidelige Åpning. Og på åpningsforestillingen i Grieghallen, «Sounds Like You», nyskrevet for anledningen av Bent Sørensen og Peter Asmussen, skritter elskoven ned fra podiet i bokstaveligste forstand og blander seg med publikums melankolske eller forventningsfulle kjærlighetsdrømmer. Ublandet Problemet er bare at Sørensens musikk og Asmussens tekst ikke helt får til å blande seg med hverandre. Der hvor tekstens betydningslag skal folde seg tilbake på musikken og musikklyttingen som den angivelig dreier seg om, skjer det ingenting. Og det blir for lite. Eller for mye, alt etter som hvordan en ser det, fordi musikk og tekst blir stående og stenge for hverandre. På den ene siden har vi Sørensens skjøre klangunivers, med sine nesten underspilte poetiske kvaliteter. I sin eringdringslek har Sørensen hentet opp igjen tidligere verker, blant annet «Exit Muisc» fra Festpillene for to år siden. Men sammenvevingen av musikkbrokkene tilfører lite nytt. Oppå dette legges Asmussens tekst om et kjærlighetsmøte som går i stå, med ytre tilknytning til konsertsitusjonen. Når teksten låter, går liksom musikken i svart og blir bakgrunn, eller lydkulisse som i et gammeldags melodrama. Uforløst Teksten på sin side har innvevd smertetråder av uinnløst lengsel. Men de løper liksom ut i ingenting, på grunn av de liksom-kunstferdige forsøkene på å veve smerte-erfaringene inn i handlingen i konsertsalen. Eller for å si det som det er: som musikkdramatikk blir «Sounds Like You» et postulat. Og går helt i oppløsning i de patetiske forsøkene mot slutten på å få musikerne ned fra podiet. Og så var det alt for mye rusk på instrumentgruppenivå. Det tåler ikke Rosenkavaleren.